Ozon bygger handlingen med kjølig presisjon, der små øyeblikk gradvis leder mot et uunngåelig brudd. Filmen er utsøkt fotografert i svarthvitt, der det sterke sollyset virker både blendende og truende. Med et uttrykksløst ansikt maler Benjamin Voisin et overbevisende og nøkternt portrett av en mann som ikke passer inn.
Resultatet er en fascinerende og utfordrende film, som holder seg tett til den eksistensielle kraften i Camus’ roman. Samtidig gir Ozon historien tydeligere politiske og menneskelige lag, noe som gjør Meursalts gåtefulle natur enda mer slående.